Vårt siste måltid

Forrige onsdag spiste jeg og Ragnhild Camilla middag på fin indisk restaurant. Dette blir siste middagen vår sammen (bare oss to og minus middagen vi har på torsdag sammen med de andre Act Now’erne) her i Uganda. Hun dro hjem til Norge natt til fredag. Det ble en skikkelig fin avslutning på vårt teammateship. Restauranten var helt perfekt, med skikkelig god mat, stearinlys og god stemning.

Ragnhild og Ragnhild på nye eventyr 3

På mandag 6. desember bestemte jeg og Ragnhild Camilla oss for å dra ut til Nyenga Children’s Home. Vi står opp tidlig som vanlig (jeg klarer aldri å sove lenger enn til 8…) Med et par hint om hvor vi skal setter vi ut i den store verdenen. Først ut er en stor matato (dette var en liten buss). Vi setter oss inn og venter på at den skal fylles opp før vi drar med retning mot byen Jinja. Selvfølgelig havner jeg mellom en mann med sprikende bein og en dame med giga rumpe. Hele venstre bein sovner, men 1,5 timer på denne bussen er jo bare peanuts til hva jeg er vant til nå.

Fremme i Jinja venter en ny matato. Denne gangen var det den normale størrelsen, med plass til 14 passasjerer (selv om det alltid er flere på). Denne tar oss til Nyenga, som ligger litt under 2 mil utenfor Jinja. Deretter er tar vi en boda boda ut til barnehjemmet. Nå er vi skikkelig ute på landet. Vi kjører forbi jordhytter, men det er utrolig fint der ute også.

Vi kommer frem til barnehjemmet og blir møtt av hyggelige ansatte, herlige barn og Kari, søsteren til en av de som driver dette barnehjemmet. Vi fikk omvisning av barnehjemmet, god poscho og bønner og fikk høre litt om hva de driver på med her ute.

G-nuts (peanøtter på norsk) rett i fra bakken!

Etter nyttår skal jeg tilbake hit og jobbe frem til slutten av april. Det blir bra!



Ragnhild og Ragnhild på nye eventyr 2

Vi ankom Kampala på fredag 3. desember. Søndagen etter var vi invitert til førjulslunsj hos ambassadøren. Ganske spente, nydusjet og ute i god tid, satt vi oss i taxien som tok oss til ambassaden. Vel fremme hos ambassaden finner vi ut at vi ikke skulle være på ambassaden, men hos ambassadøren! Hva gjør man da? Jo, da setter man seg på den første boda boda-en som sier han kan ta oss til den bydelen vi skal til. Han har ikke hørt om gaten vi skal til, og når vi kommer til den rette bydelen viser det seg at det egentlig ikke er noen som vet hvor denne gaten ligger.

Tre kvarter senere, bittelitt for sen, svett og med forblåst hår med rødt skjær i (pga. støvet) kommer vi til rett sted og en haug av nordmenn. Det var mye god mat og masse hyggelige mennesker. Og så kom nissen også!

Ragnhild og Ragnhild på nye eventyr

Natt til fredag 3. desember satt jeg og Ragnhild Camilla oss på nattbussen. Destination: Kampala. Vi forlot Kabale for godt. Etter utallige forsøk på å gjøre vår tilværelse bedre og to måneder med mental berg og dal-bane, sa vi adjø til Drucilla. Det som ventet oss var et møte med Strømmestiftelsens regionskontor og en usikker fremtid.

Nattbussen var tydeligvis populær. Vi kom egentlig ikke for seint, men tydeligvis for seint til de gode setene (de som ikke er bakerst). Det eneste som var ledig var to seter helt bak. Bussen begynner å kjøre og det humper fælt. Allerede i de første minuttene fyker vi en halvmeter opp i luften fordi bussen kjørte over en hump. Da var jeg glad for at jeg hadde tatt en reisesyketablett!

Det gikk bedre etter hvert og det var herlig og slippe den 9 timer lange bussturen som vi pleier å ta. 7 timer senere var vi nemlig fremme i Kampala, klar for en ny dag, et viktig møte og med hår som et kråkereir.

Ragnhild Camilla søker nye venner 2

 Her med Emanuel, favoritt babyen i Kabale.

Her på besøk i en barnehage i nabolaget.

Avslutning på Drucilla skolen

Her i Uganda har man sommer ferie fra begynnelsen av desember ut til begynnelsen av februar. Dette gjelder også for Drucilla-skolen. 30. november var det derfor avslutning. Jentene, som bor i internat ikke så langt fra skolen, men gjerne langt fra familien sin, skulle nå hjem til julen.

En del av denne juleavslutningen var utdeling av eksamensresultater. Selvfølgelig var ikke de klar til selve avslutningen. Hva er da bedre tidsfordriv enn å synge og danse? Ikke vet jeg. Det var non stop synging (jeg hørte nesten ikke når vi byttet sang), veiving av hendene, hopping opp og ned på plassen (uten av noen ble tråkket på), dansing på diverse måter (noen morsommere enn andre) og intens klapping. Det var akkurat som at jentene ble forvandlet fra hva vi er vant til, til spreke jenter, med energi!

Det hele ble avsluttet med en tale fra ”the Director”, noen ord fra meg og Ragnhild Camilla og utallige bønner. Eksamensresultatene så vi ikke noe til…

Bursdag sesong i Kabale

Bare med 2 dagers mellomrom mellom bursdagene våre, ble det skikkelig party party i november. Vi fikk fine bursdager begge to, til tross for at situasjonen med prosjektet var ganske usikker.

Ragnhild Camilla sin bursdag på White Horse Inn 

Min bursdag med hjemmelaget pitabrød og taco

Kabales vekkerklokke

Hver morgen, klokken 6, står denne mannen og slår på denne trommen. Hver morgen, klokken 6, hører jeg trommeslag. Finner trommemannen rytmen er det godt mulig at trommelydene integreres inn i drømmene mine. Har han problemer med å finne rytmen våkner jeg ganske sikkert. Hvis jeg våkner vet jeg uansett at jeg kan sove i en time (pluss litt) til. Det å være trommemann er del av denne mannens jobb. Han skal vekke folk for å gjøre seg klar til en ny hverdag.

 Jeg fikk også prøve (ikke klokken 6 riktig nok)!

Musen Mats

Her om dagen var det et eller annet som hoppet ut av kjekspakken i skapet. Den lille hårballen løp frem og tilbake før den plutselig forsvant ut døren. Dette var musen Mats. Mats oppfører seg som om han har konstant koffeinsjokk. Vi så spor etter han først fra noen gnagemerker på en søtpotet. Deretter gikk det en stund, før vi plutselig så han i skapet (hvor vi pleier å ha potetene). Da vi oppdaget at han hadde begynt å spise på både kjeksen og andre ting i skapet fikk vi nok. Vi kunne godt ha en mus i huset, men han trengte da ikke spise av den maten vi likte!

På onsdag fikk vi tak i den lokale varianten av musefelle: muselim. Det fungerer slik at man sprer muselimet på et ark/papp, setter noe lokkemat i midten av limet og venter på at musen skal bli nysgjerrig og sette seg fast. Når musen sitter fast må man enten drepe den eller la den ligge og dø av sult. Siden vi egentlig syntes at Mats var ganske søt, bestemte vi oss for at hvis han satt seg fast skulle vi drepe ham, slik at han ikke ville lide. Det gikk en dag før han satt seg fast. Selv var vi ikke i stand til å drepe ham. Vi spurte naboen om hun kunne, heller ikke hun ville. Til slutt fikk vi en gutt som tilfeldigvis hadde hentet vann bak huset vårt akkurat da til å være musedreper.

Musen Mats i muselim

Gutten med drapsvåpenet: en pinne!

Nå har vi et nytt problem! Mats var ikke alene, han har en venn og denne vennen er i allefall dobbelt så stor!

Tingenes tilstand

Forrige helg tok jeg, Ragnhild Camilla og vår sjef, Phoebe, turen til Kampala. Grunnen var at jeg og Ragnhild Camilla ikke har vært så strålende fornøyd med vår tilværelse og våre oppgaver med prosjektet. Saken er bla. at de oppgavene vi har fått har vært ganske vage… Vi har fått tildelt tid til å undervise, men har ikke lærebøker, pensum eller noe ønske fra prosjektet om hva de vil at vi skal lære bort. Vi skal ha timer men i stedet for 50 elever har vi 14. Vi drar ut til mikrofinansgrupper, men sitter bare og hører på at andre snakker på et språk vi ikke forstår. Vi har ikke språkundervisning, noe som gjør det umulig å kommunisere med kvinnene i lånegruppene, ettersom de ikke snakker et ord engelsk!

Jeg forstår at mye kan skyldes den kulturelle faktoren. Vi har nok forskjellige oppfatninger av hva passende oppgaver er og hva som er tilstrekkelig informasjon å gi. Likevel har det til tider virket som at ingen forventer noe av oss… Vi kan komme til skolen uten at folk vet at vi skal undervise, hva vi lærer bort er ”samme det”, hva vi forteller til lånegruppene er ”samme det”. Det er vanskelig å strekke seg mot noe når man ikke har noe å strekke seg mot! Jeg har virkelig sett viktigheten av forventninger! Har folk lave forventninger til deg, får man fort lave forventninger til seg selv. Da ser man rett og slett ikke poenget i å prestere og gjøre en god jobb. Det blir farlig!

Til tider har jeg rett og slett ikke skjønt hva jeg holder på med og hvorfor jeg gjør det. Å leve slik har vært ekstremt energitappende (og 7 måneder slik virker ufattelig vanskelig). Det var en av grunnene til dette møtet vi hadde i Kampala sammen med Strømmestiftelsen der. Det har gått en uke siden vi kom tilbake til Kabale og jeg ser lysere på ting nå! Vi har fått lærebøker vi kan bruke i undervisningen vår, vi har fått språkkurs (selv om det bare er en gang i uken) og vi får bruke mer tid på å snakke med kvinnene i lånegruppene (med tolk selvfølgelig). Forhåpentligvis fortsetter dette!

Our house, in the middle of our streeet (nesten)

Litt bilder fra mitt hjem i Uganda!

Ragnhild Camilla har begynt på husrengjøringen. Vi skulle få "visitors" (noe som er veldig stort her), så vi måtte vaske teppet vårt. Siden vi så at gulvet under teppet var ganske skittent bestemte vi oss for å vaske det også. Senere fant vi ut at teppet ikke ville la seg rengjøre. Så i stedet for å leve med et skittent teppe, lever vi nå med et rent gulv! Men vi fikk aldri besøk av "the visitors"...

Vaksing av klær på kjøkkengulvet, noe som alltid resulterer i sår på fingrene!

Vi fant frossen kylling (ergo vi trenger ikke drepe en for å ha kylling til middag)! Den var hel...

Middag uten strøm

 

Fritidsaktiviteter uten strøm og mulighet for å gå ut. Vi løser kryssord!

Helgetur til Lake Bunyonyi

Forrige helg hadde vi trangen til å komme oss vekk fra Rugarama hill og vårt store, tomme hus. Vi tok turen til Overland Resort og leide oss et safaritelt! Det var herlig med et stuebytte, å sovne til fuglelydene, svømme i innsjøen og sole/brenne oss.

 Verdens herligste frokost utenfor teltet!

 Ingen dag uten ordentlig regnskyll

Tur i lokal variant av kano

Det var ikke like enkelt som det ser ut til...

Besøk fra NORGE!

På tirsdag fikk Drucilla besøk fra Norge. Besøket bestod av en familie fra Henriette stiftelsen, en fra Strømmestiftelsens kontor i Kristiansand og noen fra Strømmestiftelsens kontor i Kampala. Dette var ukens høydepunkt! Det var utrolig herlig å snakke norsk med andre mennesker.

Dagen bestod av besøk til diverse spare/låne- grupper. Vi ble møtt med sang og dans på skikkelig afrikansk vis (noe som skiller seg ut fra våre tidligere og vanlige besøk hos gruppene). På kvelden var vi invitert til biskopen for middag hvor maten var like viktig som det å si flotte ord… 

Utstilling av diverse produkter laget av en av gruppene

Denne sparegruppen var i aksjon for anledningen, det skapte visst kluss i systemet siden det ikke var deres sparedag...

Ragnhild Camilla søker nye venner

I den ene spare/låne gruppen vi har vært hos har Ragnhild Camilla fått en ny venn, eller skygge (alt ettersom…)

Field work

En del av det jeg gjør her i Kabale er å dra ut til mikrofinansgrupper. Den ene dagen kjørte vi i 2 timer for å tilbringe 15 minutter med dem. Da måtte vi dra tilbake på grunn av at det begynte å regne, ergo veien ville bli ufremkommelig! Allerede på veien bort til gruppen hadde vi nesten satt oss fast i gjørme. Mens sjåføren gasset på, sto vinduet i bilen åpent og gjørmen bare sprutet inn…

Resultatet av gjørmebadet

Sparegruppen

På vei hjem ble vi møtt av et utrolig kraftig regnvær. Det regnet så mye at vi ikke så veien foran oss. På toppen av det hele begynte det å hagle! Mens Ragnhild Camilla foldet hendene, satt Gerald på andre siden og mente at vi måtte "keep our fingers clossed".

Jeg tror dere forstår...

Utsikten foran

Da vi kom hjem til Kabale var halve hovedgaten oversvømt… Det satte likevel ikke en stopper for alle. Vi hadde noen ærend og i den ene butikken kostet de vannet vekk fra gulvet. Effekten av det kan jo stilles spørsmål ved...

Drucillaskolen

Her er noen bilder fra skolen vi underviser ved. Vi har fått tildelt engelsk, matte, data og helse å undervise i, men sliter en del siden det ikke er noe pensum å gå i gjennom, i tillegg til det varierende engelsk- nivået på elevene...

Ragnhild Camilla er populær blant elevene

Skolebygget

I aksjon med debatt: Er gutter bedre enn jenter?

Litt bilder fra første uken i Kabale

Fisk som hang foran på bussen vi ankom med

Det var visst helt normalt at bussjåføren hadde kjøpt fisk på vei til Kabale

Hovedgaten i Kabale

Meg og verdens mest skremte unge

Merab og Ragnhild Camilla på markedet

Håper Gods Plan No 1 er bedre enn dette...

Huset vårt