Forrige helg tok jeg, Ragnhild Camilla og vår sjef, Phoebe, turen til Kampala. Grunnen var at jeg og Ragnhild Camilla ikke har vært så strålende fornøyd med vår tilværelse og våre oppgaver med prosjektet. Saken er bla. at de oppgavene vi har fått har vært ganske vage… Vi har fått tildelt tid til å undervise, men har ikke lærebøker, pensum eller noe ønske fra prosjektet om hva de vil at vi skal lære bort. Vi skal ha timer men i stedet for 50 elever har vi 14. Vi drar ut til mikrofinansgrupper, men sitter bare og hører på at andre snakker på et språk vi ikke forstår. Vi har ikke språkundervisning, noe som gjør det umulig å kommunisere med kvinnene i lånegruppene, ettersom de ikke snakker et ord engelsk!
Jeg forstår at mye kan skyldes den kulturelle faktoren. Vi har nok forskjellige oppfatninger av hva passende oppgaver er og hva som er tilstrekkelig informasjon å gi. Likevel har det til tider virket som at ingen forventer noe av oss… Vi kan komme til skolen uten at folk vet at vi skal undervise, hva vi lærer bort er ”samme det”, hva vi forteller til lånegruppene er ”samme det”. Det er vanskelig å strekke seg mot noe når man ikke har noe å strekke seg mot! Jeg har virkelig sett viktigheten av forventninger! Har folk lave forventninger til deg, får man fort lave forventninger til seg selv. Da ser man rett og slett ikke poenget i å prestere og gjøre en god jobb. Det blir farlig!
Til tider har jeg rett og slett ikke skjønt hva jeg holder på med og hvorfor jeg gjør det. Å leve slik har vært ekstremt energitappende (og 7 måneder slik virker ufattelig vanskelig). Det var en av grunnene til dette møtet vi hadde i Kampala sammen med Strømmestiftelsen der. Det har gått en uke siden vi kom tilbake til Kabale og jeg ser lysere på ting nå! Vi har fått lærebøker vi kan bruke i undervisningen vår, vi har fått språkkurs (selv om det bare er en gang i uken) og vi får bruke mer tid på å snakke med kvinnene i lånegruppene (med tolk selvfølgelig). Forhåpentligvis fortsetter dette!
