Lake Bunyonyi

Et stopp på turen var også Lake Bunyonyi (en innsjø som ligger i nærheten av Kabale hvor jeg bodde før jul, du har sett bilder fra denne innsjøen før). På vei til Kisoro kjørte vi gjennom Kabale hvor vi hadde et stopp og tilfeldigvis traff på noen av elevene jeg hadde på Drucillaskolenfør jul. De tok helt av da de så meg… Vi hadde én natt ved Lake Bunyonyi, utpå en øy, etter å ha vært i Kisoro. Da vi skulle dra dagen etter var det (også dette tilfeldig) et marked ved innsjøen. Dette markedet var to ganger i uken. Da kom folk i kanoer med varer de hadde å selge. Det var til og med en som satte opp frisørbod (jeg tror han bare tilbød en skallet frisyre… ikke noe for meg)

Bestigning av Gahinga vulkanen

Andre dagen i Kisoro hadde vi en tur opp på Gahinga vulkanen. Ingrid ble igjen på hotellet pga. astmaen dagen i forveien. Med oss på turen hadde vi en guide og en mann med gevær (det hadde vi også forrige dagen), man vet nemlig aldri når det kommer en bøffel eller full elefant løpende mot en… De gikk i alle fall i litt av et tempo! Vi peste etter… Vi følte at det gikk rett opp (det var stigning hele veien, men ikke loddrett) Det var beregnet at turen skulle ta fire timer opp. Da vi sto og nøt utsikten (bare en unnskylding for å få igjen pusten) etter tre timer var guiden svært overrasket. Han sa vi var ”well fit” (noe vi ikke følte oss enig i) og at det var førti minutter igjen. Vi lurte på hvordan vi skulle klare førti minutter til, men etter ca. 1 minutt sa han at det var 3 minutter igjen! Jeg tror jeg aldri har vært så glad i hele mitt liv!

Vi kom opp til toppen som ikke hadde utsikt, vi var svært svette, det var tåke og vi spiste maten vår før vi gikk ned igjen. Vi hadde litt mer energi til å nyte turen nå som det gikk nedover. Da vi kom ned til senteret i parken ble de svært overrasket, de trodde ikke vi skulle bruke så kort tid. Det var virkelig en seier for oss!

 To veldig glade mennesker på toppen av Gahinga vulkanen. Her er vi både i Uganda og Rwanda! (Jeg er ikke så hvit i virkeligheten, men det er pappa)

 Det var ganske bratt... Det krever liksom litt mer energi å gå opp enn å gå ned

 Mamma i bambusskog



Mgahinga Gorilla National Park

Etter oppholdet i Queen Elizabeth dro vi sørover til Kisoro og Mgahinga Gorilla National Park. Vi bodde på et veldig koselig hotell, Travellers Rest Hotel, hvor de hadde utrolig god mat (da er Ragnhild fornøyd…).

Dagen etter å ha ankommet dro vi på gorilla trekking i parken. Vi gikk gjennom landsbyer med åkre og tett jungel i parken i ca 2 timer. Ingrid hadde astma og guiden ble villedet av de som visste hvor gorillaene befant seg. Da vi endelig kom frem møtte vi en gruppe på 8 gorillaer. Det var to mødre, med en unge hver, to black backs (hanngorillaer som i ca. 13 års alderen blir silver backs) og to silver backs (voksne hanngorillaer som faktisk er sølvfarget, eller grå, alt ettersom,  på ryggen). Det var enda en silver back i denne gruppen som vi ikke så. Det var svært uvanlig å ha så mange silver backs i en gruppe, vanligvis er det én som er leder. Det var uansett en utrolig opplevelse.

Man skal egentlig holde seg syv meter ifra de, men de var bare to meter vekke (vi snakker om ganske store dyr her)! Da vi ikke sto langt fra en black back reiste han seg opp og banket på seg på brystet! Gjett om hjertet mitt hadde det travelt da!

Familien Tveit på tur med guide

"Hun var som en gazelle"- sitat pappa

 Dette er et vulkansk område

Hvor er Tarzan?

Ut på tur

Etter at familien hadde vært på Nyenga i en uke dro vi på safari (som i vårt tilfelle ble en rundreise vestover i landet). Vi satte avgårde lørdag morgen med retning Queen Elizabeth National Park. Første stopp var det internasjonale sykehuset i Kampala hvor Ingrid fikk konstatert salmonella og fikk en liter intravenøs saltblanding. Deretter fortsatte vi til Mweya safari lodge (som var utrolig flott!) Rett før vi kom inn porten så vi en leopard bare to meter ifra bilen vår! (Sånn for opplysningen sin del er det sjelden man ser leoparder)

Nala

 Alltid på utkikk



Surprise!

For nesten fire uker siden var jeg så heldig og fikk besøk av min familie! De kom 6. mars og var i Uganda i to uker. Jeg hadde avtalt med de at sjåføren Bumba skulle komme og hente de på flyplassen, Entebbe, kl. 9. Jeg er ikke så veldig rutinert i å overraske folk, men jeg prøvde meg denne gangen. Sjette mars tok jeg med meg to av barna fra barnehjemmet (de hadde jobbet for å nå noen mål og belønningen var å bli med til flyplassen) og Ruth og hennes to jenter til Entebbe (Bumba kjørte). Så da tre blekinger kom ut av flyplassen og sto og lette etter en ugandaer som skulle kjøre de til Nyenga, hoppet jeg frem og sa ”heihei”. De tre timene tilbake til Nyenga var vi fire voksne og fire unger i baksetet (3 seter), det var bare bittelitt trangt…

"You look very young..."

Jeg tror jeg har hatt et miniatyrinnlegg om at det bygges et helsesenter her på Nyenga (jeg skrev noe om noen steiner som hadde kommet, pluss et senere hvor jeg ser ut som en ompa lompa). Helsesenteret begynner uansett å ta form! Nå er vegger på plass med åpninger til dører og vinduer. I dag har det vært møte med arkitekten for å diskutere helningen av taket. Taket skal samle opp vann til helsesenteret og har derfor stort areal og en svak helning. Det er utrolig hvor fort dette bygget har tatt form (spesielt med tanke hvor tregt mye annet gjøres i dette landet, no offence til Uganda).

Det er forskjell på helsesentre i Norge og Uganda. Ta malariabehandling: du er ganske på jordet hvis du satser på det i Norge. Her er det derimot utrolig viktig. Men hva er ellers vanlig å tilby ved et helsesenter i Uganda? Malariabehandling kan man nesten tenke seg til (selv for en hvit utlending). Dette har jeg og Maria jobbet en del med. Maria er sykepleierstudent og ble dermed eksperten i teamet. Vi har brukt tid på å dra rundt til helsesentre i området for å høre hva de tilbyr, hva det er størst behov for, hvor de får tak i medisinskutstyr, hvilket helsepersonell som trengs, osv.

Det viser seg at det er et system med rangering av helsesentre ut fra hva de tilbyr (den rangeringen virker fortsatt som en veldig diffus greie, sånn type du kan velge hvor i rangeringen du vil være…) Ellers er jordmortjenester og familieplanlegging svært viktig, i tillegg til at luftveisinfeksjoner er vanlige (i tørke tiden blir du syka v støv, i regntiden blir du syk av regnet). Så er det også et problem med manglende kunnskap om ernæring og hygiene.

I hvor ferd rundt omkring har møtt diverse forskjellige mennesker, alt fra sykepleiere til såkalte clinical officers og sjefen selv for helsetilbudet i dette distriktet (hans kommentar til oss var at vi virket svært unge… Rub it in at vi ikke har erfaring liksom!)

Vi fikk masse forskjellige svar på en god del spørsmål. Vi ble støvete, svette, måtte vente masse og hadde en god del bomturer. Gjennom møte med forskjellige mennesker så vi også oppførselen deres i forhold til hvilken stilling de hadde i helsevesenet. Alt i alt ganske interessant!

Om ikke annet så vi spennende dyr med store horn

Hoi hoi

Long time, no see! Jeg tror aldri jeg hadde blitt rik på å blogge… Dette går jo i rykk og napp! Siden sist har det skjedd en god del, blant annet har regnsesongen begynt igjen her. En konsekvens av det er lite strøm fra solcellepanelet (som er min eneste strømkilde), noe som ikke fremmer Ragnhilds bloggevirksomhet. Nå skal jeg ikke være ufattelig negativ, null blogg har likevel betydd full vanntank, noe som betyr at Ragnhild kan dusje!

For et par minutter siden dro Anne-Mette og Magne og deres besøkende, Åse, på safari. Jeg har altså hele huset for meg selv (hoi hoi) og da passet det ganske godt med en liten oppdatering av ”Ragnhild i Uganda” (ganske genialt bloggnavn, ikke sant?). Så her kommer et innblikk i Hildas liv.

Bare en sånn liten smakebit: I går under middagen var jeg vitne til at en muslim lærte en kristen hvordan å be for maten. Eleven gjorde korsets tegn foran brystet (jeg vet ikke hvordan skrive det på en elegant måte, men tenk i de katolske baner) og muslimen sa bismirrah (tror jeg). Jeg bidro med ”Mat halleluja, amen!”