Photoshoot i spisesalen

Se på disse herlighetene!

Dansegruppe

Hver søndag kommer ca 25 barn og ungdom fra lokalsamfunnet til barnehjemmet for å  danse, synge og ha det gøy.  Her lærer de den lokale stammedansen som tilhører Buganda-stammen. Danserne får god hjelp med fengende rytmer fra den lokale trommegruppen. Det er imponerende å se hvordan de klarer å bevege  og bruke kroppene sine, dette er noe annet enn hva vi er vant til med våre stive norske kropper.

De øver også inn sanger og dikt, diktet er selvskrevet av en av de ansatte på barnehjemmet. Det tar opp miljøproblematikken, noe de selv har fått erfart ettersom regnsesongen nå kommer senere enn tidligere. 

(Skrevet sammen med Maria)

 Diktøvelse

Noen av de yngste danserne

Tidlig, tidlig søndagsmorgen

Jeg tror aldri jeg har stått opp tidligere på en søndag morgen; klokken halv seks ringer vekkerklokken og Ragnhild spretter opp av sengen, klar som et egg! (Jeg håper dere ser det for dere, sjansen for at det skjer igjen er minimal...) Grunnen var at jeg skulle gå sammen med noen på barnehjemmet til gudstjeneste i den katolske kirken i Nyenga. Messen skulle begynne klokken 7 og det var et stykke å gå (det er ca. 4 km til Nyenga sentrum) så vi skulle gå fra barnehjemmet kl. 6. Da Anne-Mette, Magne og jeg sto ved barnehjemmet kl. 6 var det ingen vaktmann som åpnet for oss (noe som er en annen historie) og heller ingen klar til kirken. Det viste seg at de allerede hadde gått! Vi satte inn power walk-giret og selv om vi var kommet litt seint igang kom vi akkuratt frem i tide! Nå har jeg altså fått med meg en katolsk messe med afrikansk sang og med et budskap fra presten som lyder "Don't worry, be happy!"

Boda boda på vei hjem - en som kjører, to unger og meg

Introduction

Forrige lørdag var jeg på noe som kalles en introduction. Slik jeg har forstått det er det en seremoni som holdes for å introdusere brudgommen i brudens familie (det kan være omvendt) før bryllupet. Jeg hadde fått med meg at dette skulle være en ganske festlig greie, med mye liv, drama, og hauger med gaver til brudens familie (det er et spesielt ord som jeg ikke kommer på). Den introductionen jeg var på var ikke like fancy pantsy, men det gjorde meg ingenting! Jeg dro sammen med Ruth (som var forlover), først med boda boda, så med tre forskjellige taxier og så til slutt med boda boda et stykke til festen. Da vi kom fikk jeg hjelpe til med en blomsteroppsats (noe jeg ikke har gjort før, men min oppgave var heldigvis ikke særlig krevende). Ruth hadde fått tak i en gomas (tradisjonell Ugandisk drakt) som jeg fikk låne. Det var litt av en mengde stoff surret rundt meg! Deretter kom selve seremonien (som jeg ikke forstod så veldig mye av ettersom jeg ikke fikk alt oversatt). Det hele ble avsluttet av en kraftig porsjon ris, litt matooke (bananmos) og et godt stykke kylling!

 Bruden og hennes følge

Finn en feil

How are you, Hilda?

Nå har jeg bittelitt mindre enn åtte uker igjen her på Nyenga. Det vil si at jeg har vært her i bittelitt mer enn åtte uker. Når man først ankommer er man liksom den hvite personen eller muzungo (det er jeg fortsatt). Etterhvert blir folk vant til at man er der, at man henter vann eller vasker klærne ved kilden, henter barna på skolen, er i barnehagen eller sitter bakpå en boda boda. Det som da er typisk er at folk ikke lenger gir deg like mye oppmerksomhet (som kan være ganske greit til tider). I mitt tilfelle derimot kan jeg gå til kilden, treffe noen jeg aldri har hilst på før (som i tillegg ikke snakker mer engelsk enn "How are you?") og så vet de hva jeg heter! Det kan være greit nok morsomt når det er en gruppe med jenter som fniser når de sier Hilda. Det blir litt mer creepy når det er en litt eldrende mann som, i tillegg til navnet mitt, vet hvor lenge jeg skal være her, nevner ekteskap, prøver å overtale meg til å bosette med her for godt (med en ektemann), skryter av sin arbeidserfaring i andre land og hva han eier av land her... Forrige uke var det en som nesten tvang Maria til å gifte seg med ham, jeg tror dette var samme mannen og jeg tror han allerede har en kone, han får ta til takke med det.

Ompa Lompa Hilda

Jeg og Maria var på et helsekontor et godt stykke unna Nyenga på onsdag. Der hadde vi et møte med en mann i forbindelse med helsesenteret som skal bygges på Nyenga. Etter at møtet var ferdig så vi på det som en ganske vanskelig oppgave å finne oss en matato (type minibuss) som ville ta oss hjem til Nyenga. Vi hoppet derfor på en boda boda (en motorsykkel, som i dette tilfelle hadde god motor, godt sete og rygglene!). En halvtime (kanskje litt mindre) senere, var vi hjemme. Da hadde vi bare kjørt på støvete veier. Slik så jeg ut

Rødt ompa lompa-hår og øyebryn som var begynt å møtes på midten- LEKKERT!

Valentine's day

Jeg og Maria hadde fått inntrykk av at noen av de som jobber på barnehjemmet synes at Valentine's day var stas. I den forbindelse inviterte vi alle ansatte under 30 ut på middag på mandag. Vi spurte litt forsiktig om det var noen som ønsket å være med på middag. De lyste opp og smilte fra øre til øre. Vi skjønte da at vi hadde gjort et populært trekk!

Alle stilte i finklær og vi fikk plass i en matato (med ledige seter til og med). Vi hadde bestilt bord på en restaurant (som var et av få bord som ikke var beregnet til bare to personer den kvelden). Jeg tror få av dem hadde vært på så fin restaurant før, så det var spennende!

Langbord før maten kom 

Romantikk på høyt nivå