Her om dagen var det et eller annet som hoppet ut av kjekspakken i skapet. Den lille hårballen løp frem og tilbake før den plutselig forsvant ut døren. Dette var musen Mats. Mats oppfører seg som om han har konstant koffeinsjokk. Vi så spor etter han først fra noen gnagemerker på en søtpotet. Deretter gikk det en stund, før vi plutselig så han i skapet (hvor vi pleier å ha potetene). Da vi oppdaget at han hadde begynt å spise på både kjeksen og andre ting i skapet fikk vi nok. Vi kunne godt ha en mus i huset, men han trengte da ikke spise av den maten vi likte!
På onsdag fikk vi tak i den lokale varianten av musefelle: muselim. Det fungerer slik at man sprer muselimet på et ark/papp, setter noe lokkemat i midten av limet og venter på at musen skal bli nysgjerrig og sette seg fast. Når musen sitter fast må man enten drepe den eller la den ligge og dø av sult. Siden vi egentlig syntes at Mats var ganske søt, bestemte vi oss for at hvis han satt seg fast skulle vi drepe ham, slik at han ikke ville lide. Det gikk en dag før han satt seg fast. Selv var vi ikke i stand til å drepe ham. Vi spurte naboen om hun kunne, heller ikke hun ville. Til slutt fikk vi en gutt som tilfeldigvis hadde hentet vann bak huset vårt akkurat da til å være musedreper.
Nå har vi et nytt problem! Mats var ikke alene, han har en venn og denne vennen er i allefall dobbelt så stor!
ntååhåhåhå han var jo dødssøt!
SvarSlettstakkars liten. Vi hadde også besøk av ei mus på Miles2Smiles her forleden, men hundre nysgjerrige unger som tramper her og der førte til at det ikke ble behov for muselim for å ta den av dage, for å si det sånn.