Fiskeboller lever i havet...

... mens Tilapia fisk lever på Nyenga i dammer, midt på et jorde. De mates tre ganger til dagen, ca. en halv skål knuste pellets. Om 6 måneder, etter å gradvis få mer mat og gradvis bli større, vil de være spiseklare. Da blir det fisk fra egen avling til middag på barnehjemmet.

Her mates de 500 fiskene av matmor

B for barnehage

Nå har barnehagen ferie. Når ungene ser at deres eldre søsken ikke går på skolen holder de seg hjemme. Dermed er det ferie i barnehagen når det er ferie i skolen. Her er i allefall noen av de som har vært barnehageelever siden februar.

 B - letter B

 Stolpene er kjekke å klatre opp etter

Hjulene på bilen de går rundt og rundt

På biltur...

... ser man apekatter midt i Ugandas nest største by, Jinja. (Til høyre på strømledningen)

... blir angrepet av kyllingbein, lever på pinner, bananer, brus, og vann

... få større hofter pluss pluss, om du vil

... og får fin utsikt

I scream

Noen søte små som spiser is for første gang. Det tok en stund før de skjønte at de skulle svelge isen de puttet i munnen, de var jo så kald!

Frivillighetsarbeid en lørdag ettermiddag

Etter at de 35 ormekurene var blitt utdelt gikk de eldste barna fra barnehjemmet og noen av de unge som jobber der til en gammel mann i nabolandsbyen. Denne mannen bor alene i en hytte, stråtaket lekker når det regner og han klarer ikke gå uten krykker. Vårt program denne ettermiddagen var å hjelpe denne mannen litt.

Barnehjemmet ønsker at barna skal bli en del av lokalsamfunnet, samtidig som de skal lære å bidra med noe selv. Da vi kom til den gamle mannen bidro vi med det vi kunne. Vi bærte vann til ham (noe som er praktisk umulig for han), kuttet gress til taket, plantet diverse grønnsaker og ryddet i buskaset rundt hytten hans. Ha var veldig takknemlig da vi gikk et par timer etter vi hadde kommet!

Vann i kanne på vei 

 Her sjekkes det om jackfrukten er moden

Gress til taket

Ormekur

Her en lørdag hadde vi utdeling av vitamintabletter og ormekurer til barna i landsbyen. Ormekurene og det hadde vi fått av "the district health office". Dette er det offentlige helsemyndighetene (hvis det går an å si...) som barnehjemmet bl.a. har kontakt med pga. helsesenteret som bygges.

Jeg tror det var i alt 35 barn som fikk ormekur og vitaminer. På typisk ugandisk vis skulle utdelingen være klokken 9 om morgenen, men da kom tre stykker, resten kom utover dagen... Jaja, det viktigste er vel at de 35 ungene fikk ormekuren!

 Vitaminer

Ormekur på vei ned... 

Stolt over å ha svelgt ormekuren!

Ragnhild har ikke lenge igjen i Uganda

Jeg sjekket nettopp hvor mange som er inne på denne bloggen. I dag har det vært 18 sidevisninger (det betyr ikke nødvendigvis 18 forskjellige personer, mamma er nok 15 av disse...). Jeg får litt dårlig samvittighet for 18 sidevisninger betyr 18 sidevisninger som har ført til skuffelse. Det har ikke vært et nytt innlegg på nesten en måned... Sorry, sorry, sorry

Nå er det 10 personer i huset jeg har bodd i siden januar. Det betyr at det ikke er plass til drittungen Hilda. Så nå har Hilda flyttet bort på barnehjemmet for å bo der de siste dagene.

Jeg kan ikke love en særlig forbedret bloggeperiode den siste tiden, med 10 personer på ett solcellepanel blir det fort lite strøm til overs (pluss: hvorfor være på en pc når man kan tilbringe tid med mennesker man snart skal dra ifra?)

Det kommer iallefall en liten oppdatering nå, så kanskje de neste sidevisningene ikke blir like skuffende!

Humor hjørna

Se og le! Anne-Mette velter et glass mens bildet blir tatt, og Ragnhild ligner på en hamster.

Avskjedsfest

Ettersom denne uken var Marias siste her på Nyenga og jeg drar om et par uker, fant vi ut at vi ville gjøre noe som takk for oss. Vi inviterte hele barnehjemmet med barn og ansatte, noe som ble 30 stykker, ut på søndag formiddag (right time to party!) Vi dro til et hotell i nærheten som hadde et fint uteområde ved Nilen og tok med oss leker til ungene (selv om det var de eldre som brukte disse like mye…). Jeg tror alle koste seg, til og med jeg og Maria som hadde litt angst for at de andre ikke skulle kose seg. Det hele ble avsluttet med en god lunsj (som ikke inneholdt poscho og bønner)!

Hele gjengen

Visumtur til "Dar"

For å kunne oppholde seg i Uganda trenger man et visum. Da jeg kom hit nå sist i januar fikk jeg meg et nytt visum, men dette visumet varer bare i tre måneder. For at jeg ikke skulle oppholde meg ulovlig i landet i en måned måtte jeg få meg et nytt visum.  Dette gjør man ved å forlate landet, noe jeg og Maria gjorde forrige uke. Mandag fant vi ut at vi ville dra til Dar Es Salaam i Tanzania. Mandag kveld bestilte vi fly og hotell, tirsdag morgen dro vi. Vi kom tre timer for tidlig til flyet, men fikk en veldig flott tur, selv om den var kort (vi kom tilbake på fredag).

 En kopp kaffe og håndskrevet flybillett, tre timer for tidlig...

 Jeg er bare nesten like blek som sanden



Lake Mburo

Siste stopp på safarien var i Lake Mburo. Her bodde vi i store, flotte safaritelt! Vi hadde terrasse med utsikt over innsjøen (noe vi ikke fikk nyte siden det begynte å regne med en gang vi kom). Teltet hadde til og med eget telt til do og dusj (hvor de kom med varmt vann som de helte i en bøtte så vi fikk dusjet. Det var en HERLIG dusj!) Etter et herlig måltid og ikke en like herlig natt (jeg hadde spist et stort kjøttstykke, noe som ble litt for mye for min ”poscho og bønner”-mage som er blitt vegetarianer nesten, men poenget er at jeg ikke fikk sove noe godt og du trenger ikke tenke hvordan det var da jeg gikk på do for det var faktisk ikke spennende) hadde vi en morgen vandring i parken. Vi skulle egentlig se masse dyr, men det gjorde vi ikke fordi det hadde regnet. Dyrene hadde nemlig trukket opp i åssidene fordi de ikke likte seg nedi dalen (hvor vi gikk) etter regn.

 En fornøyd Ingrid

En fornøyd Ragnhild

Lake Bunyonyi

Et stopp på turen var også Lake Bunyonyi (en innsjø som ligger i nærheten av Kabale hvor jeg bodde før jul, du har sett bilder fra denne innsjøen før). På vei til Kisoro kjørte vi gjennom Kabale hvor vi hadde et stopp og tilfeldigvis traff på noen av elevene jeg hadde på Drucillaskolenfør jul. De tok helt av da de så meg… Vi hadde én natt ved Lake Bunyonyi, utpå en øy, etter å ha vært i Kisoro. Da vi skulle dra dagen etter var det (også dette tilfeldig) et marked ved innsjøen. Dette markedet var to ganger i uken. Da kom folk i kanoer med varer de hadde å selge. Det var til og med en som satte opp frisørbod (jeg tror han bare tilbød en skallet frisyre… ikke noe for meg)

Bestigning av Gahinga vulkanen

Andre dagen i Kisoro hadde vi en tur opp på Gahinga vulkanen. Ingrid ble igjen på hotellet pga. astmaen dagen i forveien. Med oss på turen hadde vi en guide og en mann med gevær (det hadde vi også forrige dagen), man vet nemlig aldri når det kommer en bøffel eller full elefant løpende mot en… De gikk i alle fall i litt av et tempo! Vi peste etter… Vi følte at det gikk rett opp (det var stigning hele veien, men ikke loddrett) Det var beregnet at turen skulle ta fire timer opp. Da vi sto og nøt utsikten (bare en unnskylding for å få igjen pusten) etter tre timer var guiden svært overrasket. Han sa vi var ”well fit” (noe vi ikke følte oss enig i) og at det var førti minutter igjen. Vi lurte på hvordan vi skulle klare førti minutter til, men etter ca. 1 minutt sa han at det var 3 minutter igjen! Jeg tror jeg aldri har vært så glad i hele mitt liv!

Vi kom opp til toppen som ikke hadde utsikt, vi var svært svette, det var tåke og vi spiste maten vår før vi gikk ned igjen. Vi hadde litt mer energi til å nyte turen nå som det gikk nedover. Da vi kom ned til senteret i parken ble de svært overrasket, de trodde ikke vi skulle bruke så kort tid. Det var virkelig en seier for oss!

 To veldig glade mennesker på toppen av Gahinga vulkanen. Her er vi både i Uganda og Rwanda! (Jeg er ikke så hvit i virkeligheten, men det er pappa)

 Det var ganske bratt... Det krever liksom litt mer energi å gå opp enn å gå ned

 Mamma i bambusskog



Mgahinga Gorilla National Park

Etter oppholdet i Queen Elizabeth dro vi sørover til Kisoro og Mgahinga Gorilla National Park. Vi bodde på et veldig koselig hotell, Travellers Rest Hotel, hvor de hadde utrolig god mat (da er Ragnhild fornøyd…).

Dagen etter å ha ankommet dro vi på gorilla trekking i parken. Vi gikk gjennom landsbyer med åkre og tett jungel i parken i ca 2 timer. Ingrid hadde astma og guiden ble villedet av de som visste hvor gorillaene befant seg. Da vi endelig kom frem møtte vi en gruppe på 8 gorillaer. Det var to mødre, med en unge hver, to black backs (hanngorillaer som i ca. 13 års alderen blir silver backs) og to silver backs (voksne hanngorillaer som faktisk er sølvfarget, eller grå, alt ettersom,  på ryggen). Det var enda en silver back i denne gruppen som vi ikke så. Det var svært uvanlig å ha så mange silver backs i en gruppe, vanligvis er det én som er leder. Det var uansett en utrolig opplevelse.

Man skal egentlig holde seg syv meter ifra de, men de var bare to meter vekke (vi snakker om ganske store dyr her)! Da vi ikke sto langt fra en black back reiste han seg opp og banket på seg på brystet! Gjett om hjertet mitt hadde det travelt da!

Familien Tveit på tur med guide

"Hun var som en gazelle"- sitat pappa

 Dette er et vulkansk område

Hvor er Tarzan?

Ut på tur

Etter at familien hadde vært på Nyenga i en uke dro vi på safari (som i vårt tilfelle ble en rundreise vestover i landet). Vi satte avgårde lørdag morgen med retning Queen Elizabeth National Park. Første stopp var det internasjonale sykehuset i Kampala hvor Ingrid fikk konstatert salmonella og fikk en liter intravenøs saltblanding. Deretter fortsatte vi til Mweya safari lodge (som var utrolig flott!) Rett før vi kom inn porten så vi en leopard bare to meter ifra bilen vår! (Sånn for opplysningen sin del er det sjelden man ser leoparder)

Nala

 Alltid på utkikk



Surprise!

For nesten fire uker siden var jeg så heldig og fikk besøk av min familie! De kom 6. mars og var i Uganda i to uker. Jeg hadde avtalt med de at sjåføren Bumba skulle komme og hente de på flyplassen, Entebbe, kl. 9. Jeg er ikke så veldig rutinert i å overraske folk, men jeg prøvde meg denne gangen. Sjette mars tok jeg med meg to av barna fra barnehjemmet (de hadde jobbet for å nå noen mål og belønningen var å bli med til flyplassen) og Ruth og hennes to jenter til Entebbe (Bumba kjørte). Så da tre blekinger kom ut av flyplassen og sto og lette etter en ugandaer som skulle kjøre de til Nyenga, hoppet jeg frem og sa ”heihei”. De tre timene tilbake til Nyenga var vi fire voksne og fire unger i baksetet (3 seter), det var bare bittelitt trangt…

"You look very young..."

Jeg tror jeg har hatt et miniatyrinnlegg om at det bygges et helsesenter her på Nyenga (jeg skrev noe om noen steiner som hadde kommet, pluss et senere hvor jeg ser ut som en ompa lompa). Helsesenteret begynner uansett å ta form! Nå er vegger på plass med åpninger til dører og vinduer. I dag har det vært møte med arkitekten for å diskutere helningen av taket. Taket skal samle opp vann til helsesenteret og har derfor stort areal og en svak helning. Det er utrolig hvor fort dette bygget har tatt form (spesielt med tanke hvor tregt mye annet gjøres i dette landet, no offence til Uganda).

Det er forskjell på helsesentre i Norge og Uganda. Ta malariabehandling: du er ganske på jordet hvis du satser på det i Norge. Her er det derimot utrolig viktig. Men hva er ellers vanlig å tilby ved et helsesenter i Uganda? Malariabehandling kan man nesten tenke seg til (selv for en hvit utlending). Dette har jeg og Maria jobbet en del med. Maria er sykepleierstudent og ble dermed eksperten i teamet. Vi har brukt tid på å dra rundt til helsesentre i området for å høre hva de tilbyr, hva det er størst behov for, hvor de får tak i medisinskutstyr, hvilket helsepersonell som trengs, osv.

Det viser seg at det er et system med rangering av helsesentre ut fra hva de tilbyr (den rangeringen virker fortsatt som en veldig diffus greie, sånn type du kan velge hvor i rangeringen du vil være…) Ellers er jordmortjenester og familieplanlegging svært viktig, i tillegg til at luftveisinfeksjoner er vanlige (i tørke tiden blir du syka v støv, i regntiden blir du syk av regnet). Så er det også et problem med manglende kunnskap om ernæring og hygiene.

I hvor ferd rundt omkring har møtt diverse forskjellige mennesker, alt fra sykepleiere til såkalte clinical officers og sjefen selv for helsetilbudet i dette distriktet (hans kommentar til oss var at vi virket svært unge… Rub it in at vi ikke har erfaring liksom!)

Vi fikk masse forskjellige svar på en god del spørsmål. Vi ble støvete, svette, måtte vente masse og hadde en god del bomturer. Gjennom møte med forskjellige mennesker så vi også oppførselen deres i forhold til hvilken stilling de hadde i helsevesenet. Alt i alt ganske interessant!

Om ikke annet så vi spennende dyr med store horn

Hoi hoi

Long time, no see! Jeg tror aldri jeg hadde blitt rik på å blogge… Dette går jo i rykk og napp! Siden sist har det skjedd en god del, blant annet har regnsesongen begynt igjen her. En konsekvens av det er lite strøm fra solcellepanelet (som er min eneste strømkilde), noe som ikke fremmer Ragnhilds bloggevirksomhet. Nå skal jeg ikke være ufattelig negativ, null blogg har likevel betydd full vanntank, noe som betyr at Ragnhild kan dusje!

For et par minutter siden dro Anne-Mette og Magne og deres besøkende, Åse, på safari. Jeg har altså hele huset for meg selv (hoi hoi) og da passet det ganske godt med en liten oppdatering av ”Ragnhild i Uganda” (ganske genialt bloggnavn, ikke sant?). Så her kommer et innblikk i Hildas liv.

Bare en sånn liten smakebit: I går under middagen var jeg vitne til at en muslim lærte en kristen hvordan å be for maten. Eleven gjorde korsets tegn foran brystet (jeg vet ikke hvordan skrive det på en elegant måte, men tenk i de katolske baner) og muslimen sa bismirrah (tror jeg). Jeg bidro med ”Mat halleluja, amen!”