Da er jeg endelig i Uganda! De første to dagene ble tilbrakt i Kampala, hvor det ble besøk hos Strømmestiftelsens kontor, tur til Uganda Wildlife Education Centre (en dyrepark) og vassing i Lake Victoria. Vi som ikke skal bo i Kampala ble innlosjert på et ganske fint hotell. Torsdag kveld planla vi å spise på hotellet og fikk besøk av Act Now-erne i Kampala. Maten ble bestilt og det tok 2 og en halv time før den kom! Da hadde til og med en bestilling blitt glemt… Med tanke på norsk effektivitet er det vanskelig å begripe hvordan det er mulig å bruke så lang tid. Vår teori ble at de måtte hente råvarene hos naboen!
I løpet av de to dagene i Kampala fikk jeg også oppleve mitt første muzungo (hviting) tilropet fra små unger, strømbrudd og ”du er feit” utrykk (i form av at Phoebe, min sjef, ikke trenger å mate meg, jeg er healthy… det kunne vært verre…).
Lørdag morgen dro jeg, Ragnhild Camilla, Phoebe og Doreen (en ansatt ved Drucilla prosjektet) med bussen til Kabale. Dette var en 8 timers busstur som egentlig ble ganske innholdsrik! Før vi startet fikk bussjåføren oss til å be for turen, noe som sikkert kom godt med… Vi passerte landsbyer, byer (av forskjellig grad), leirhytter, bananplanter, markeder og mye flott natur. Jeg hadde litt forventninger til bussturen siden jeg har fått inntrykk av at man alltid får en ny venn på bussen. Første person jeg satt ved siden av var ikke særlig snakkesalig og da ungen hennes ble bilsyk og kastet opp ble jeg ganske stille selv. Andre person ut fortalt snakket mer. Tredje man toppet alt! Jeg fikk høre halve livshistorien hans, jeg fikk visitkortet hans (han ville jeg skulle være fanebærer for skolen han skulle starte for jenter) og jeg fortalte han om hva jeg skulle og sånt.
Da vi kom frem til Kabale var jeg dekket av støv, svette og (litt) oppkast. Rumpen hadde fått gjennomgått etter å ha sittet i 8 timer. Akkurat da begynte det også å regne (og da mener jeg hølje!). Vi fikk senere vite at dette var regnet som en blessing når noen ankom stedet. Deretter bar det opp til huset vi skal bo i. Der ble vi møtt av noen ansatte i Drucilla og diverse naboer (inkludert en hyggelig prest). Vi har blitt tatt imot veldig godt og alle gjør sitt beste for at vi skal ha det bra! Mitt kallenavn er nå blitt Hilda (dette forstår alle).
Det blir spennende med en ny hverdag. Jeg gleder meg til å bli mer kjent med Drucilla organisasjonen! Hilda er fortsatt i turistfasen…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar