How are you, Hilda?

Nå har jeg bittelitt mindre enn åtte uker igjen her på Nyenga. Det vil si at jeg har vært her i bittelitt mer enn åtte uker. Når man først ankommer er man liksom den hvite personen eller muzungo (det er jeg fortsatt). Etterhvert blir folk vant til at man er der, at man henter vann eller vasker klærne ved kilden, henter barna på skolen, er i barnehagen eller sitter bakpå en boda boda. Det som da er typisk er at folk ikke lenger gir deg like mye oppmerksomhet (som kan være ganske greit til tider). I mitt tilfelle derimot kan jeg gå til kilden, treffe noen jeg aldri har hilst på før (som i tillegg ikke snakker mer engelsk enn "How are you?") og så vet de hva jeg heter! Det kan være greit nok morsomt når det er en gruppe med jenter som fniser når de sier Hilda. Det blir litt mer creepy når det er en litt eldrende mann som, i tillegg til navnet mitt, vet hvor lenge jeg skal være her, nevner ekteskap, prøver å overtale meg til å bosette med her for godt (med en ektemann), skryter av sin arbeidserfaring i andre land og hva han eier av land her... Forrige uke var det en som nesten tvang Maria til å gifte seg med ham, jeg tror dette var samme mannen og jeg tror han allerede har en kone, han får ta til takke med det.